Så var jeg tilbake, det er litt rart i grunn sånn sett, flere måneder uten å skrive noe som helst for å så begynne igjen.
Jeg er fremdeles i det forholdet jeg nevnte første gangen. Og vi har det flott, men det som plager meg og som har fått meg til å skrive igjen er det faktum at jeg nå har begynt å tenke lengre frem i tid. Alt for langt frem i tid spør du meg. Noen ganger kan jeg drømme om at han spør meg om jeg vil flytte inn til ham, andre ganger at vi faktisk deler livet vårt sammen, jeg ser ikke for meg at vi gifte oss, bare eldre, og med den vissheten om at vi faktisk kommer til å bli gamle sammen.
Og det er det som skremmer meg. Noe så enormt også.
Jeg er et følelsesmessig vrak, noen ganger knekker jeg bare sammen uten å helt vite hvorfor, og da er jeg livredd for at han skal dumpe meg eller gå fra meg eller hva som helst ille. Jeg er sårbar og vil ikke være det.
Samtidig er det disse tankene jeg har i hodet mitt, om fremtiden vår, jeg har aldri hatt et forhold før ham og nå fantaserer jeg om et liv med ham? Jeg er for ung for det, alt for ung. Venninnene mine driver å flytter sammen med typene sine, andre igjen forlover seg og snakker om barn og skal gifte seg om ikke så lenge. Kanskje det er derfor jeg blir så tussete?
Om jeg skal si sannheten så er jeg ikke en stor tilhenger av ekteskap, jeg liker det ikke, så derfor er det rart for meg å se venninner som er like gamle som meg forlove seg, gifte seg, snakke om barn og alt annet. Jeg er lykkelig for dem, jeg er det, men samtidig klarer jeg ikke å la være å tenke at, uff dere er så unge, vi, er så unge. Hvorfor nå?
Noen finner sin partner allerede nå og det er jo flott men for meg er det fremdeles rart.
